Struktur for kommende generasjoner

Fiskeren ute på havet og oppdretteren inne ved kysten har verken et ønske om eller en mulighet for å ta seg til rette i de havmiljøene som er opphavet for den norske sjømaten. Myndighetene, forskningsmiljøene, miljøorganisasjonene, og framfor alt næringen selv, jobber sammen for at fiskeri- og havbruk drives på en slik måte at det ikke går på bekostning av miljøet, fiskehelse, fiskevelferd, mattrygghet og matsikkerhet – verken for denne eller kommende generasjoner.

• Bærekraft er et sentralt begrep i både fiskeriene og havbruket. Derfor stiller myndighetene strenge krav til oppdretterne i Norge. Lovverket som regulerer havbruket omfatter blant annet regler for miljøovervåking, krav til utstyr, opprydding og gjenfangstplikt ved rømming. I tillegg har næringen selv forpliktet seg til en rekke tiltak som forsterker innsatsen mot de to største hovedutfordringene for et miljømessig havbruk: lakselus og rømming. Disse tiltakene går lengre enn kravene som myndighetene stiller i lovverket.For fiskerienes del sikres bærekraften blant annet gjennom konsesjoner for å delta i næringen generelt, adgangsbegrensninger for å delta i spesielle fiskerier og til slutt kvotereguleringer for den enkelte art.

• Ettersom nitti prosent av de norske fiskeriene foregår på bestander som Norge deler med andre nasjoner, er internasjonalt samarbeid viktig for Norge. Dette samarbeidet foregår i fora som Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) og Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) samt i samarbeid med viktige naboland som Russland. Et resultat av dette samarbeidet er blant annet at den norske barentshavstorsken nå blir regnet som en av verdens aller best forvaltede torskearter, og et annet at det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket (UUU-fisket) i Barentshavet nå er så godt som borte.

• I tillegg til å være et resultat av internasjonale forhandlinger, er kvotene og øvrige reguleringer av norske fiskerier forskningsbaserte. I Norge er det Havforskningsinstituttet som har ansvaret for overvåkingen av ressursene, og beregningene av bestandene gjøres sammen med forskere fra flere land i Det internasjonale rådet for havforskning (ICES).

• Det er to prinsipp som er spesielt sentrale når kvotene for ulike fiskearter fastsettes. Det ene er økosystembasert forvaltning, noe som betyr å ta hensyn til helheten i havmiljøet og hvordan ulike arter påvirker hverandre. Det andre prinsippet er føre-var-kriteriet. Dette innebærer at man tar hensyn til usikkerheten når forskerne vurderer størrelsen på en bestand, og etablerer en buffer i kvoten for å være helt sikre på at man ikke overbeskatter arten.

• Norge har også strenge regler for utkast av fisk, både fordi dette er sløsing med ressurser og fordi slik fisk ikke blir registrert i statistikken og dermed gjør det vanskeligere for forskere å beregne størrelsene på bestandene. Fiskeriforvaltningen har også en rekke regler som skal redusere risikoen for utkast, for eksempel å stenge områder for å verne yngel og småfisk eller pålegge fartøyer å skifte fiskefelt. Dette er noe av bakgrunnen for at Norge havner øverst på lista når forskere undersøker hvilke nasjoner som best etterlever FNs regler for ansvarlig fiske, FAO Code of Conduct.

• For å ta vare på ressursene er det viktig for Norge å overvåke fiskeriene, slik at de skjer til riktig tid, i riktig område og med riktig redskap. Til havs er det Kystvakten som kontrollerer dette, og om lag 70 prosent av Kystvaktens ressurser brukes til dette formålet. På land inspiserer Fiskeridirektoratet båter som kommer til kai.

• Fiskeri- og havbruksnæringen samarbeider med organisasjoner som fremmer miljø og bærekraft. Et eksempel på dette er at Eksportutvalget for fisk (EFF) samarbeider med WWF Norge for å utveksle informasjon om arbeidet for en bærekraftig forvaltning av de norske fiskeriressursene. I tillegg er flere norske fiskerier sertifisert som bærekraftige etter standarder fra Marine Stewardship Council, KRAV og Friend of the Sea.

• Det omfattende arbeidet for bærekraftig fiskeri og havbruk bidrar til nasjonal og internasjonal matsikkerhet, altså at det finnes tilstrekkelig med mat. Innen 2050 vil verdens befolkning være på ni milliarder mennesker, og verden trenger da dobbelt så mye mat som i 2010. Sjømaten er Norges viktigste svar på verdens utfordring med å skaffe til veie tilstrekkelig og sunn mat til en hurtig voksende befolkning. At Norge som havbruksnasjon har bygd opp rutine og nødvendig logistikk for å kunne levere fersk fisk gjennom hele året, bidrar også til denne forsyningssikkerheten.

• I dette arbeidet er mattrygghet et like viktig spørsmål, altså at maten også er trygg å spise. I Norge er det Vitenskapskomiteen for mattrygghet som gjør risikovurderinger, og Mattilsynet som anbefaler tiltak og lager forskrifter. Denne oppdelingen mellom risikovurdering og risikohåndtering er i tråd med EUs nye matlov. Arbeidet for mattrygghet stopper ikke ved landegrensene, og baserer seg derfor på internasjonalt fastsatte grenseverdier for ulike stoffer. Norge er aktivt med i dette viktige arbeidet, og har blant annet utarbeidet rapporten «Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold». Denne rapporten konkluderer med at vi trygt kan fortsette å spise fisk – og gjerne mer enn i dag.

Les mer om reguleringen av havbruket

Les mer om havbruksnæringens tiltak mot lakselus og rømming

Les mer om reguleringen, forskningen og det internasjonale samarbeidet rundt Norges fiskerier

Les mer om sertifiseringer av norske fiskerier og næringens samarbeid med miljøorganisasjoner